Jeg er ikke så snakke(skrive)salig for tiden, så jeg vil heller skrive av noe.

Remi (samboeren til lillesøs) intervjuet farfaren min i forkant av slektstreffet i anledning at vi hadde eid gården i hundre år. Intervjuet ble trykket i et lite hefte sammen med slektstavle og annen tekst. Så her er et liten utdrag;

- Under krigen hadde vi fire egne hester på gården, men i 1944 ble det bestemt at vi måtte gi en hest til tyskerne. Sånn var det på alle gårdene. Vi ble ganske så opprådd.

Hestene på Sørnypan hadde for tradisjon å bli oppkalt etter farge, så det var ikke uvanlig med Bruna, Svarten, eller om hesten var hvit nederst på beinet, ble den kalt Sokken. De hadde selvfølgelig også en som het Blakken, som var stor og fin.

- Husker du hvilken hest dere måtte gi fra dere?
- Det var ei forskrekkelig stor og troillat merr. Hu het for Svarta, og ble aldri kjørsikker. Hun var så veldig stor og utrygg, så det var henne vi leverte.

Det hadde seg slik at de kom fra lensmannen med beskjed om at gårdsfolket skulle komme og vise hestene, for de tok nemlig ikke hva som helst. Der var det tyske offiserer som kvalitetsbestemte og bestemte pris på hesten.

- Jeg husker de på nabogården var der en dag, og vi skulle komme neste. Naboene møtte på en offiser som var temmelig grådig, så de fikk dårlig betalt. Men da vi kom dagen etter møtte vi en som var ganske så raus. Så vi fikk utrolig mang flere kroner for den merra, enn de fikk for den skikkelige gampen sin, hehe. Lenger borte på en av gårdene hadde de kjøpt seg en traver, som var nesten helt hvit, sånn fløtehvit. Det var en fin hest. Den ble også tatt.

Da krigen var over, hadde ikke tyskerne lenger noen rett på hestene, og noen bønder fant igjen de som tidligere hadde blitt tatt fra dem.

- Bestefar hans Tore Jørgen, han fant igjen hesten sin. Han fikk den tilbake. Men vi var ikke å leita etter Svarta! Hehe! Det var vi ikke, nei.