Mens jeg ventet på at Scissor Sisters skulle starte så var jeg innom fjesbokij og la ut et bilde, og da så jeg at en skulle selge togbillett til Kristiansand. Altså til Laserspot 58 North. Da gikk jeg bare amok og sa at den kunne jeg gjerne kjøpe. Som sagt så gjort.

Jeg har lenge vært usikker på om jeg skal dra eller ikke. Jeg har vært borti en del festivaler og arrangementer, men denne er ikke en av de mest profesjonelle jeg har vært borti. Men jeg håper og tror at selve arrangementet blir bra. Musikerne og gjennomføringen er viktig, men det som nesten er enda viktigere er oss festivalpublikummer. Det er egentlig vi som er festivalen.

Nå må jeg bare finne ut hvor jeg skal slå opp telt eller om jeg skal slenge meg inn på en ordentlig seng. Vurderer telting på Roligheden camping eller fikse seng hos SiA sine hybler. Skal iallefall ringe Roligheden i morgen og høre med prisnivået. Tenkte også på døvesenteret, men er jo et godt stykke unna og det går visst bare buss om formiddagen og natta. Så ja. Hvis du skal bo på Roligheden – rop ut!

Remi (samboeren til lillesøs) intervjuet farfaren min i forkant av slektstreffet i anledning at vi hadde eid gården i hundre år. Intervjuet ble trykket i et lite hefte sammen med slektstavle og annen tekst. Så her er et liten utdrag;

- Under krigen hadde vi fire egne hester på gården, men i 1944 ble det bestemt at vi måtte gi en hest til tyskerne. Sånn var det på alle gårdene. Vi ble ganske så opprådd.

Hestene på Sørnypan hadde for tradisjon å bli oppkalt etter farge, så det var ikke uvanlig med Bruna, Svarten, eller om hesten var hvit nederst på beinet, ble den kalt Sokken. De hadde selvfølgelig også en som het Blakken, som var stor og fin.

- Husker du hvilken hest dere måtte gi fra dere?
- Det var ei forskrekkelig stor og troillat merr. Hu het for Svarta, og ble aldri kjørsikker. Hun var så veldig stor og utrygg, så det var henne vi leverte.

Det hadde seg slik at de kom fra lensmannen med beskjed om at gårdsfolket skulle komme og vise hestene, for de tok nemlig ikke hva som helst. Der var det tyske offiserer som kvalitetsbestemte og bestemte pris på hesten.

- Jeg husker de på nabogården var der en dag, og vi skulle komme neste. Naboene møtte på en offiser som var temmelig grådig, så de fikk dårlig betalt. Men da vi kom dagen etter møtte vi en som var ganske så raus. Så vi fikk utrolig mang flere kroner for den merra, enn de fikk for den skikkelige gampen sin, hehe. Lenger borte på en av gårdene hadde de kjøpt seg en traver, som var nesten helt hvit, sånn fløtehvit. Det var en fin hest. Den ble også tatt.

Da krigen var over, hadde ikke tyskerne lenger noen rett på hestene, og noen bønder fant igjen de som tidligere hadde blitt tatt fra dem.

- Bestefar hans Tore Jørgen, han fant igjen hesten sin. Han fikk den tilbake. Men vi var ikke å leita etter Svarta! Hehe! Det var vi ikke, nei.

Jeg har forøvrig fått testet Polaroidkameraet til mamma, men det var med varierende resultat. Kameraet sleit litt, men jeg vet ikke helt om det skyldes den eller det at filmene var sort/hvitt. Diana-kameraet jeg bestilte bruker 120mm film, men det er mulig å skifte ut bakdelen med 35mm eller instant back. Genialt! Er forøvrig også billigere film i forhold til The Impossible Project.

Jeg har flyttet og er ikke lenger en samboer. Har flyttet til en av tigerstadens studentbyer og det er ganske uvant. Jeg føler at jeg liker det – å være for meg selv. Men jeg savner Milla veldig.. Skal bli godt å se henne igjen over helgen.

Sommerferien har begynt og den er heldigvis fylt av spennende ting som skal skje. Og jobbing da. Jeg har nylig vært på jobbtur til Kiel med Color Line. Beboerne storkoste seg og turen ble veldig bra. Om noen timer skal jeg stå opp for å rekke morgenflyet til Tromsø. Skal være med på landsmøtet til Norges Døveforbund – det blir spennende!

Sitter og grubler på om jeg skal ta med polaroidkameraet. Har så lyst, men føler jeg har nok av ting å ta med =P Og ja, jeg tror den virker. Det kom hvertfall et bilde ut – problemet er bare at jeg var skikkelig dum og trykket på utløserknappen fordi jeg trodde det skulle “åpne” kameraet XD  Litt for vant til digitalt kamera tror jeg. Så nå er det syv filmer igjen – og jeg velger tydeligvis motivet med omhu..

Jeg har bestilt et stk PX 600 Silver Shade film fra The Impossible Project. Forhåpentligvis lander de i postkassa mi før jeg reiser til Trondheim neste gang. Mamma har et polaroidkamera som vi ikke vet om virker eller ikke. Blir spennende å finne ut! Digitalt er så last year, det er analog som gjelder!

Foto: The Impossible Project

Kattene på bildet er to av tre kattunger jeg hadde på krisehjem noen uker for et par år siden. I tillegg til de tre krabatene hadde jeg en kattemamma som hadde mistet ungene sine, men som hadde melk. Kattungene som kom til meg var for unge så en reservemamma måtte komme på plass til de ble store nok.

Den tiden bodde jeg i en leilighet på Lademoen med ei annen jente, men hun var bortreist for sommeren så jeg ga f.. i husregler (husker ikke om det var forbudt med dyr heller…) og kontaktet Dyrebeskyttelsen i Trondheim slik at jeg kunne være krisehjem i en periode. Det var virkelig en opplevelse! Artig å leke med kattungene, til tross for at man måtte  tørke opp spy, tiss og bæsj.

Det jeg vil med dette er å oppfordre dere til to ting:

1. Har du tid og mulighet – ta kontakt med nærmeste lokalforening av Dyrebeskyttelsen eller andre omplasseringshjem for katter, og si at du kan være krisehjem. De krever ikke at du skal være krisehjem så og så lenge, de er glade for all hjelp de kan få. Som regel dekker de mat, kattesand, henter og bringer. Du kan også sette kriterier på hvilke katter du kan være  krisehjem for, kattunger som krever mating annenhver time eller ei gammel katt som helst vil være for seg selv.

2. Har du en katt – steriliser den!
Noen føler at det er slemt å sterilisere katter, man vil jo ikke frata dem forplantningsevnen. Jeg tenkte til og med tanken selv da jeg skulle ha Milla. Bare en kattunge først så sterilisere henne. Nei, herregud! Jeg kan jo ikke vite om kullet blir på en kattunge eller fire. Hadde det blitt flere enn en så ville jeg ha vært nødt til å gi de bort. Jeg hadde vært superkritisk til hvem som tar over kattungene, men vil jeg kunne være sikker på hvordan det går med kattungene om ett år, fem, ti? Kanskje eierne finner ut at de blir “allergiske” og må gi bort – og så gir de bort til noen slemme eiere.. Og tenk om kattungene igjen får kattunger? Det eskalerer jo bare. Det å ikke vite hvor kattungene ender opp kunne jeg ikke godta, så jeg bestemte meg for å sterilisere Milla så fort hun var moden nok til det. Fem måneder gammel ble hun sterilisert.

Jeg er ganske sikker på at det er mange fordeler med å sterilisere katter når de er så unge. For det første så sikrer du at katten ikke får avkom og er med på å redusere kattebestanden i Norge – og ikke bare det, men også bestanden av hjemløse katter. Det vil også være med på å øke “verdien” på kattene. Den dag i dag har folk flest ikke respekt for kattene. For det andre så er katten så ung at den ikke får varige mén. Altså, kattene på gården ble sterilisert for over ti år siden og da var de et par år gamle. De hadde aldri vært i en bil før og var naturligvis hysteristiske. Den ene eller begge pisset til og med i bilen til pappa. Og etter den tid så har de vært skeptiske til å bli tatt på magen. Den ene katten har gått bort, men den andre er i dag 14 år gammel og aksepterer fortsatt ikke at vi stryker i nærheten av magen. Kun hode eller rygg, ikke mer. Milla derimot, lar meg klø på magen og strekker seg gjerne for å “vise den fram”. Hun er ikke plaget av opplevelsen og sover godt i bilen.

Det er april. Kullene har begynt å komme, folk har begynt å sette fra seg kattungene. Snart setter flere fra seg kattene fordi de drar på ferie. Eller gir bort fordi de er blitt “allergiske”. Det er så respektløst at jeg ikke har ord. Kall meg gjerne gal men jeg ser på Milla som mitt barn. Min kosteligste. Man drar vel ikke på ferie og setter fra seg barnet sitt i en pappeske, eller gir bort barnet sitt fordi man plutselig er blitt “allergisk”? Man fikser barnepass eller sender barnet på ferie (les: kattepensjonat/hos bekjente).

Oh well, jeg gleder meg til den dagen jeg har mulighet til å være krisehjem igjen. Men aller mest håper jeg at det en dag ikke skal være behov for krisehjem.

Praksisen går fortsatt bra og det er som sagt ti praksisdager igjen. Helt utrolig. Tiden har flydd veldig, men så har det også vært en del ting som har skjedd i det siste. Dagene går unna hvertfall og snart er det helg! Hyperion har FS-møte denne helgen og plassen min i Arbeidsutvalget skal suppleres. Synes det er kjipt å ikke kunne fortsette i Hyperion, men regnestykket går ikke opp. Hyperion trenger folk som har tid, jeg har hendene fulle. Så da er det nok bedre at en annen ildsjel kan ta plassen min. Det frigjør jo mer tid til NDFU og KANDU.

NDFU skal forøvrig ha Deafhood-seminar for ungdommer fra 18-30 på Ål helgen 11-13. juni, og vi har fått tak i en foreleser fra Sverige! Skal leke litt med flyers nå, og når detaljene er på plass så starter markedsføringen for fullt. Håper mange har anledning til å komme. Jeg vet dette blir kjempebra!

Forøvrig så har eksamensresultatet fra VERN2400 Planlegging, evaluering og dokumentasjon kommet. B. Hurra! Har sagt det mange ganger før, men må si det atter en gang. Jeg har virkelig truffet blink når det gjelder valg av studie. Etter å ha hoppet av og på flere studier så har jeg funnet en som passer meg perfekt, en der jeg trives i klassen, en der jeg gjør det bra. Om nøyaktig ett år og et par-tre uker så har jeg endelig en bachelorgrad i hånda og kan kalle meg en vernepleier!

Men først er det sommerferie. Bildet er fra Riddu Riđđu i fjor og tatt inne i lavvoen til de jeg overnattet hos. Første gangen jeg sov i en lavvo og det ga absolutt mersmak! Så fredelig…
Jeg har kjempelyst til å få med meg årets Riđđu, men greia er at det er tre ting jeg vil dra på og alt skjer samme helg. Jotunheimen, Otta og Gáivuona. Ikke søren om jeg rekker å stikke innom alle de tre stedene, så her må det velges.

]]> http://beritemilie.net/2010/04/10-dager/feed/ 0 http://beritemilie.net/2010/04/ikke-kj%c3%b8p-converse-sko-fra-celia-shop/ http://beritemilie.net/2010/04/ikke-kj%c3%b8p-converse-sko-fra-celia-shop/#comments Sat, 24 Apr 2010 10:08:25 +0000 emilie http://beritemilie.net/?p=117 Tidligere skrev jeg om Converse-skoene fra celia.shop, og at jeg kunne tenke meg å kjøpe derfra igjen.
Det tok sin tid før jeg faktisk tok skoene i bruk (jeg ville ikke bruke de hele dagen i tilfelle gnagsår), og nå har man oppdaget at fargen smitter av!
Har vasket de en runde i vaskemaskina, men den kan fortsatt smitte av på sålen. Når det gjelder klær så smitter den enda mindre. Fargen er blitt litt blass også.

Har klaget, men ikke fått respons enda. Celia.shop får ikke toppkarakter av meg hvertfall.

Så da vet dere det.
Beklager hvis noen allerede har kjøpt, men dette visste jeg ikke. Og for all del, ikke sikkert at alle fargene smitter av.

Praksisdagen har vært fin. Fikk mye nærkontakt med en bruker, og det er deilig å kunne få tid til å sitte med veggen mot ryggen min og brukeren foran meg, massere og slappe av sammen med barnet. Der det er minimalt med språklig kommunikasjon så er nærkontakt veldig viktig. Har ikke valgt bruker å skrive praksisoppgave om, men har et par i tankene. Må høre med veilederen og hente inn samtykke fra barnets foreldre. Praksisoppgaven går ut på å beskrive barnets funksjonshemming, hjelpebehov, mål, ferdigheter med mer.

Jeg tenkte før at jeg ikke hadde så lyst til å jobbe med barn, men jeg kan definitivt tenke meg å jobbe med multifunksjonshemmede barn. Det er mye tett oppfølgning, trening, repetisjon og alt det andre, men så er det også de fantastiske stundene hvor man slapper av med barnet og kommuniserer. Ikke minst de stundene hvor man ser endring og utvikling.

I morgen er siste praksisdag for denne uken da jeg skal være med på et todagers kurs i forbindelse med jobben, og temaet er målrettet miljøarbeid. Er visst avdeling for voksenhabilitering ved Ullevål Sykehus som skal holde kurset. Har hatt dette temaet på skolen, men det skader aldri med repetisjon så jeg gleder meg!