Kattene på bildet er to av tre kattunger jeg hadde på krisehjem noen uker for et par år siden. I tillegg til de tre krabatene hadde jeg en kattemamma som hadde mistet ungene sine, men som hadde melk. Kattungene som kom til meg var for unge så en reservemamma måtte komme på plass til de ble store nok.
Den tiden bodde jeg i en leilighet på Lademoen med ei annen jente, men hun var bortreist for sommeren så jeg ga f.. i husregler (husker ikke om det var forbudt med dyr heller…) og kontaktet Dyrebeskyttelsen i Trondheim slik at jeg kunne være krisehjem i en periode. Det var virkelig en opplevelse! Artig å leke med kattungene, til tross for at man måtte tørke opp spy, tiss og bæsj.
Det jeg vil med dette er å oppfordre dere til to ting:
1. Har du tid og mulighet – ta kontakt med nærmeste lokalforening av Dyrebeskyttelsen eller andre omplasseringshjem for katter, og si at du kan være krisehjem. De krever ikke at du skal være krisehjem så og så lenge, de er glade for all hjelp de kan få. Som regel dekker de mat, kattesand, henter og bringer. Du kan også sette kriterier på hvilke katter du kan være krisehjem for, kattunger som krever mating annenhver time eller ei gammel katt som helst vil være for seg selv.
2. Har du en katt – steriliser den!
Noen føler at det er slemt å sterilisere katter, man vil jo ikke frata dem forplantningsevnen. Jeg tenkte til og med tanken selv da jeg skulle ha Milla. Bare en kattunge først så sterilisere henne. Nei, herregud! Jeg kan jo ikke vite om kullet blir på en kattunge eller fire. Hadde det blitt flere enn en så ville jeg ha vært nødt til å gi de bort. Jeg hadde vært superkritisk til hvem som tar over kattungene, men vil jeg kunne være sikker på hvordan det går med kattungene om ett år, fem, ti? Kanskje eierne finner ut at de blir “allergiske” og må gi bort – og så gir de bort til noen slemme eiere.. Og tenk om kattungene igjen får kattunger? Det eskalerer jo bare. Det å ikke vite hvor kattungene ender opp kunne jeg ikke godta, så jeg bestemte meg for å sterilisere Milla så fort hun var moden nok til det. Fem måneder gammel ble hun sterilisert.
Jeg er ganske sikker på at det er mange fordeler med å sterilisere katter når de er så unge. For det første så sikrer du at katten ikke får avkom og er med på å redusere kattebestanden i Norge – og ikke bare det, men også bestanden av hjemløse katter. Det vil også være med på å øke “verdien” på kattene. Den dag i dag har folk flest ikke respekt for kattene. For det andre så er katten så ung at den ikke får varige mén. Altså, kattene på gården ble sterilisert for over ti år siden og da var de et par år gamle. De hadde aldri vært i en bil før og var naturligvis hysteristiske. Den ene eller begge pisset til og med i bilen til pappa. Og etter den tid så har de vært skeptiske til å bli tatt på magen. Den ene katten har gått bort, men den andre er i dag 14 år gammel og aksepterer fortsatt ikke at vi stryker i nærheten av magen. Kun hode eller rygg, ikke mer. Milla derimot, lar meg klø på magen og strekker seg gjerne for å “vise den fram”. Hun er ikke plaget av opplevelsen og sover godt i bilen.
Det er april. Kullene har begynt å komme, folk har begynt å sette fra seg kattungene. Snart setter flere fra seg kattene fordi de drar på ferie. Eller gir bort fordi de er blitt “allergiske”. Det er så respektløst at jeg ikke har ord. Kall meg gjerne gal men jeg ser på Milla som mitt barn. Min kosteligste. Man drar vel ikke på ferie og setter fra seg barnet sitt i en pappeske, eller gir bort barnet sitt fordi man plutselig er blitt “allergisk”? Man fikser barnepass eller sender barnet på ferie (les: kattepensjonat/hos bekjente).
Oh well, jeg gleder meg til den dagen jeg har mulighet til å være krisehjem igjen. Men aller mest håper jeg at det en dag ikke skal være behov for krisehjem.
